Ved nyoppstått eller nyoppdaget atrieflimmer vil en vanligvis forsøke å få bort hjerterytmeforstyrrelsen igjen. Det er som regel lett hvis atrieflimmeren bare har vart noen timer, ofte går den da over av seg selv.
Hvis det går flere dager før en får gjort noe med rytmeforstyrrelsen kan det være vanskeligere. Ofte må en da ty til elektrokonvertering og/eller kraftige hjertemedisiner. Disse medisinene kan være meget effektive, men de kan medføre til dels alvorlige bivirkninger hos noen få.
Skal man velge «Rytmekontroll» eller «Frekvenskontroll»?
En behandling som innebærer forsøk på å fjerne atrieflimmeren og holde hjerterytmen normal kalles ”Rytmekontroll”. ”Rytmekontroll” anbefales gjerne til yngre pasienter og pasienter som har betydelige plager av sin atrieflimmer, og forskningsdata tyder på at «rytmekontroll» kan bedre prognosen ved nylig oppstått atrieflimmer.
«Rytmekontroll» innebærer ofte en kombinasjon av spesielle medisiner, elektrokonvertering og/eller ablasjon.
Vanlige betablokkere (Selo-ZOK, Metoprolol, Emconcor m.fl.) forsøkes ofte som første middel til å holde hjerterytmen normal, men har bare en svak forbyggende effekt mot atrieflimmer. Betablokkere kan imidlertid være svært effektive hos pasienter som bare får atrieflimmer når de anstrenger seg. Mer effektive medisiner til ”rytmekontroll” tilgjengelige i Norge er Tambocor, Cordarone, Multaq og Sotalol.
Til eldre pasienter og pasienter med lite plager av sin atrieflimmer kan ”Frekvenskontroll” være et godt alternativ til «rytmekontroll». Dette innebærer at man aksepterer atrieflimmer, men gir medisiner for å holde pulsfrekvensen nede, helst under 90-100 slag pr. minutt i hvile. Medisinene som brukes i denne sammenheng er tryggere i bruk og gir færre bivirkninger enn de som brukes for «rytmekontroll».
De mest brukte medisiner til ”frekvenskontroll” er betablokkere, kalsiumblokkere (Isoptin Retard, Cardizem Retard) og/eller Digoxin.
atrieflimmer.no 