Måned: oktober 2019

Digoxin finnes blant annet i planten Digitalis Purpurea (lilla revebjelle) og har vært brukt til medisinsk behandling i mer enn 200 år. Digoxin er derfor vår eldste hjertemedisin.

Ved atrieflimmer brukes digoxin av og til for å redusere hjertefrekvensen hos pasienter som har atrieflimmer hele tiden (permanent atrieflimmer).

Vanligvis vil man hos slike pasienter først forsøke en betablokker eller kalsiumblokker. Hvis ikke dette er tilstrekkelig, kan man gi digoxin i tillegg. Digoxin og den andre medisinen vil da forsterke hverandre og gi bedre effekt.

Man bruker vanligvis ikke digoxin til pasienter som bare har atrieflimmer av og til (anfallsvis atrieflimmer).

I høye doser kan digoxin være farlig, og digoxin har i enkelte tilfelle vært brukt til drap. Dette har medført at man i mange år har vært forsiktig med å bruke digoxin.

Ved atrieflimmer har det vist seg at svært lave doser digoxin kan være tilstrekkelig til å gi meget god frekvensdempende effekt sammen med betablokker eller kalsiumblokker, og det er dette prinsipp man følger nå. For å være på den sikre siden måler man mengden av digoxin i blodet med jevne mellomrom.

Flere forhold kan påvirke omsetningen av digoxin i kroppen, for eksempel nyrefunksjonen og bruk av enkelte andre medisiner. Dette må derfor tas hensyn til når man velger dose.

I de lave doser man bruker ved atrieflimmer er det sjelden bivirkninger, men noen opplever hodepine, tretthet, kvalme, oppkast, magesmerter, diaré eller manglende appetitt.

Hvis man opplever endret fargesyn eller nye hjerterytmeforstyrrelser, kan det være tegn på at mengden av digoxin i blodet er for høyt. Man bør da i samråd med lege vurdere pause i behandlingen inntil man får målt mengden av digoxin i blodet.

Det finnes mange typer kalsiumblokkere, men ved atrieflimmer er det særlig to typer som virker godt og brukes mye: Verapamil (Isoptin) og diltiazem (Cardizem).

Disse to kalsiumblokkerne har ingen forebyggende effekt mot atrieflimmer, og vi regner heller ikke med at de kan stoppe atrieflimmer når den først har startet. De er imidlertid meget effektive til å redusere pulsfrekvensen når man har atrieflimmer (frekvenskontroll).

Noen tar slike medisiner når de får anfall med atrieflimmer, for å redusere pulsfrekvensen inntil anfallet går over. Mer vanlig er det å bruke kalsiumblokkere som fast daglig medisin hos pasienter med permanent (kronisk) atrieflimmer med høy puls, for å holde pulsfrekvensen på et akseptabelt nivå.

I slike tilfeller kan en også bruke betablokkere, som har omtrent samme effekt på pulsfrekvensen. Mange som bruker betablokkere opplever imidlertid at de får redusert fysisk kapasitet og blir trette og slitne av medisinen. Noen beskriver det som en «turtalls-sperre», det vil si at de ikke klarer å anstrenge seg like mye som når de ikke bruker betablokkere.

Forsker Sara Reinvik Ulimoen og medarbeidere ved Bærum sykehus har gjennomført et forskningsprosjekt der man sammenlignet to betablokkere og to kalsiumblokkere ved permanent atrieflimmer. De viste at betablokkerne reduserte fysisk kapasitet (målt ved maksimalt oksygenopptak) med 10-15 % sammenlignet med kalsiumblokkerne. Denne reduksjonen i fysisk kapasitet er det mange som synes er plagsom.

Kalsiumblokkere kan derfor være et bedre alternativ enn betablokkere for mange pasienter med permanent atrieflimmer som trenger medisin for å redusere pulsfrekvensen.

Hos noen pasienter vil en uansett anbefale betablokkere, for eksempel pasienter som har hjertesvikt eller koronarsykdom.

Kalsiumblokkerne senker også blodtrykket, akkurat som betablokkerne gjør.

Kalsiumblokkerne tolereres vanligvis godt, men noen får bivirkninger i form av hevelse omkring anklene, hodepine, kvalme, svimmelhet, eller treg mage. Ofte er slike bivirkninger forbigående.