Medisiner mot atrieflimmer: Flekainid

Flekainid (Tambocor) er en effektiv medisin til å forebygge atrieflimmer. Medisinen brukes kun til såkalt rytmekontroll, det vil si at man tar sikte på å stoppe eller forebygge episoder med atrieflimmer.

Flekainid er mest effektiv hos pasienter med episodevis atrieflimmer, og kan hos mange få disse episodene til å forsvinne helt eller gå betydelig tilbake. Hos enkelte har imidlertid ikke flekainid noen særlig effekt, og da avslutter man behandlingen.

Flekainid kan også brukes til å stoppe en episode med atrieflimmer som ikke går over av seg selv (medikamentell konvertering). Medisinen kan da gis i form av intravenøs injeksjon eller tabletter. Dette bør skje i sykehus første gang. Hvis det viser seg effektivt, kan det hos noen pasienter benyttes til egenbehandling ved senere episoder, der pasienten tar tabletter når han eller hun får atrieflimmer som ikke går over av seg selv etter kort tid («pill-in-the-pocket»).

En forutsetning for å bruke Flekainid er at hjertemuskelen er frisk, og medisinen kan ikke brukes ved hjertesvikt eller etter hjerteinfarkt. Hos slike pasienter er det økt risiko for alvorlige bivirkninger ved bruk av Flekainid.

Flekainid bør forordnes av spesialist, og vanligvis vil man gjøre både ultralydundersøkelse av hjertet og arbeids-EKG før oppstart, oftest også arbeids-EKG etter oppstart av medisinen.

Flekainid har vanligvis få bivirkninger, og reduserer normalt ikke fysisk kapasitet. Noen får lette synsforstyrrelser i starten, men dette er vanligvis forbigående.

Medikamentet kan imidlertid i sjeldne tilfeller fremkalle andre hjerterytmeforstyrrelser, for eksempel såkalt 1:1-overledet atrieflutter med pulsfrekvens som kan overstige 240 pr. minutt, av og til med bevissthetstap som følge.

Av denne grunn gis normalt alltid en betablokker i tillegg, fordi dette reduserer risikoen for andre hjerterytmeforstyrrelser når man bruker Flekainid. Hvis man har svært langsom puls kan en kalsiumblokker være et bedre alternativ som tilleggsmedisin.

Medisiner mot atrieflimmer: Digoxin

Digitalis 1155 crop 5
Digitalis Purpurea (lilla revebjelle)

Digoxin finnes blant annet i planten Digitalis Purpurea (lilla revebjelle) og har vært brukt til medisinsk behandling i mer enn 200 år. Digoxin er derfor vår eldste hjertemedisin.

Ved atrieflimmer brukes digoxin av og til for å redusere hjertefrekvensen hos pasienter som har atrieflimmer hele tiden (permanent atrieflimmer).

Vanligvis vil man hos slike pasienter først forsøke en betablokker eller kalsiumblokker. Hvis ikke dette er tilstrekkelig, kan man gi digoxin i tillegg. Digoxin og den andre medisinen vil da forsterke hverandre og gi bedre effekt.

Man bruker vanligvis ikke digoxin til pasienter som bare har atrieflimmer av og til (anfallsvis atrieflimmer).

I høye doser kan digoxin være farlig, og digoxin har i enkelte tilfelle vært brukt til drap. Dette har medført at man i mange år har vært forsiktig med å bruke digoxin.

Ved atrieflimmer har det vist seg at svært lave doser digoxin kan være tilstrekkelig til å gi meget god frekvensdempende effekt sammen med betablokker eller kalsiumblokker, og det er dette prinsipp man følger nå. For å være på den sikre siden måler man mengden av digoxin i blodet med jevne mellomrom.

Flere forhold kan påvirke omsetningen av digoxin i kroppen, for eksempel nyrefunksjonen og bruk av enkelte andre medisiner. Dette må derfor tas hensyn til når man velger dose.

I de lave doser man bruker ved atrieflimmer er det sjelden bivirkninger, men noen opplever hodepine, tretthet, kvalme, oppkast, magesmerter, diaré eller manglende appetitt.

Hvis man opplever endret fargesyn eller nye hjerterytmeforstyrrelser, kan det være tegn på at mengden av digoxin i blodet er for høyt. Man bør da i samråd med lege vurdere pause i behandlingen inntil man får målt mengden av digoxin i blodet.

Medisiner mot atrieflimmer: Kalsiumblokkere

Det finnes mange typer kalsiumblokkere, men ved atrieflimmer er det særlig to typer som virker godt og brukes mye: Verapamil (Isoptin) og diltiazem (Cardizem).

Disse to kalsiumblokkerne har ingen forebyggende effekt mot atrieflimmer, og vi regner heller ikke med at de kan stoppe atrieflimmer når den først har startet. De er imidlertid meget effektive til å redusere pulsfrekvensen når man har atrieflimmer (frekvenskontroll).

Noen tar slike medisiner når de får anfall med atrieflimmer, for å redusere pulsfrekvensen inntil anfallet går over. Mer vanlig er det å bruke kalsiumblokkere som fast daglig medisin hos pasienter med permanent (kronisk) atrieflimmer med høy puls, for å holde pulsfrekvensen på et akseptabelt nivå.

I slike tilfeller kan en også bruke betablokkere, som har omtrent samme effekt på pulsfrekvensen. Mange som bruker betablokkere opplever imidlertid at de får redusert fysisk kapasitet og blir trette og slitne av medisinen. Noen beskriver det som en «turtalls-sperre», det vil si at de ikke klarer å anstrenge seg like mye som når de ikke bruker betablokkere.

Forsker Sara Reinvik Ulimoen og medarbeidere ved Bærum sykehus har gjennomført et forskningsprosjekt der man sammenlignet to betablokkere og to kalsiumblokkere ved permanent atrieflimmer. De viste at betablokkerne reduserte fysisk kapasitet (målt ved maksimalt oksygenopptak) med 10-15 % sammenlignet med kalsiumblokkerne. Denne reduksjonen i fysisk kapasitet er det mange som synes er plagsom.

Kalsiumblokkere kan derfor være et bedre alternativ enn betablokkere for mange pasienter med permanent atrieflimmer som trenger medisin for å redusere pulsfrekvensen.

Hos noen pasienter vil en uansett anbefale betablokkere, for eksempel pasienter som har hjertesvikt eller koronarsykdom.

Kalsiumblokkerne senker også blodtrykket, akkurat som betablokkerne gjør.

Kalsiumblokkerne tolereres vanligvis godt, men noen får bivirkninger i form av hevelse omkring anklene, hodepine, kvalme, svimmelhet, eller treg mage. Ofte er slike bivirkninger forbigående.

Medisiner mot atrieflimmer: Betablokkere

Foruten blodfortynnende medisin, er betablokkere den type medisin som er vanligst å bruke hos pasienter med atrieflimmer. Denne typen medisiner brukes også ved andre tilstender, for eksempel høyt blodtrykk eller hjertesvikt.

Betablokkerne har en svak forebyggende effekt mot atrieflimmer, og kan gjøre at noen pasienter med anfallsvis atrieflimmer får sjeldnere og/eller mer kortvarige anfall. I forbindelse med elektrokonvertering gjør samtidig bruk av betablokkere at sjansen er litt større for å bevare normal hjerterytme etterpå. Betablokkere har derfor en rolle i en rytmekontroll-strategi.

Pasienter som får atrieflimmer når de anstrenger seg, har ofte svært god forebyggende effekt av betablokkere. De som bare får atrieflimmer når de er i ro, for eksempel nattlige anfall, har ofte ikke så god effekt av betablokkere; noen kan til og med bli verre. De fleste får imidlertid sine episoder med atrieflimmer mer tilfeldig, og da prøver man ofte en betablokker for å se om det virker.

Betablokkere brukes ofte også til frekvenskontroll, det vil si medisinsk behandling for å redusere hjertefrekvensen når hjertet slår for fort ved atrieflimmer. På den måten kan man redusere ubehaget som mange føler når pulsen er for høy, og unngå at hjertet blir slitt over tid. Som en tommelfinger-regel sier man at pulsfrekvensen bør ligge under 100 i hvile, ved samtidig hjertesvikt gjerne enda noe lavere.

Betablokkere har vært brukt i mange år og er trygge ved langtidsbruk, men mange opplever bivirkninger, som heldigvis er lette for de fleste. En del opplever at de orker mindre anstrengelser når de bruker betablokker, og noen beskriver det som en «turtallssperre». Tretthet, svimmelhet, hodepine, løs mage, kalde hender og føtter og søvnvansker er heller ikke uvanlig, og noen får impotens.

Pasienter med svært lav puls bør ikke bruke betablokkere, fordi pulsen blir enda lavere når man bruker betablokkere.

De betablokkerne i Norge som brukes mest ved atrieflimmer er metoprolol (Selo-Zok) og bisoprolol (Emconcor).

 

Medisiner mot atrieflimmer

Selv om noen lever godt med sin atrieflimmer helt uten medisiner, trenger de fleste med atrieflimmer medisiner, enten i form av blodfortynnende medisiner, eller medisiner for å redusere plagene av hjerterytmeforstyrrelsen. De fleste trenger både blodfortynnende og medisiner for selve hjerterytmeforstyrrelsen.

Det finnes forskjellige «behandlingsstrategier» som legen sammen med pasienten må ta stilling til.

Ved en «rytmekontroll»-strategi vil en forsøke å holde atrieflimmeren borte, og da forsøker en først livsstilsendringer og evt. forebyggende medisiner. Bruk av elektrokonvertering og ablasjon er også ofte ledd i en «rytmekontroll strategi».

En «frekvenskontroll» strategi brukes der pasientene har lite plager, eller der en ikke lenger klarer å holde atrieflimmeren borte. Ved en slik strategi er hovedpoenget å holde hjertefrekvensen innenfor akseptable rammer.

For begge behandlingsstrategier bruker vi forskjellige medisiner, og i de nærmeste ukene vil vi omtale de forskjellige medisinene som brukes, med deres virkninger og bivirkninger, og forsiktighetsregler ved bruk av de forskjellige medisinene.

Blodfortynnende behandling ved atrieflimmer

Ved atrieflimmer vil ikke hjertets forkamre lenger trekke seg sammen regelmessig, og det gjør at blodet lettere kan levre seg og lage blodpropper. En blodpropp som dannes i venstre forkammer kan løsne og følge blodstrømmen til hodet, og på den måten lage et hjerneslag.

Det forekommer også at det dannes blodpropper i høyre forkammer, og disse vil i så fall kunne løsne og følge blodstrømmet til lungene (lungeemboli). Blodårene i lungene har et effektivt innebygd system som kan løse opp små blodpropper, så det er sjelden at blodpropp til lungene utgjør et problem ved atrieflimmer.

Blodfortynnende behandling vil forebygge blodproppdannelse i begge forkamre, men gis først og fremst for å hindre hjerneslag. Du kan lese mer om blodfortynnende behandling ved atrieflimmer her.

Ablasjon mot atrieflimmer

190518 AblasjonVed ablasjon mot atrieflimmer legges ledninger inn i en blodåre i lysken, og føres opp til hjertet via åresystemet, og stikkes gjennom forkammerskilleveggen og inn i venstre forkammer. Ved bruk av et varmekateter «brennes» punkter i ringer omkring lungevenene (årene som kommer med blod fra lungene og inn i venstre forkammer). På den måten «isolerer» man lungevenene (lungeveneisolasjon) og hindrer at uønskede elektriske impulser fra lungevenene sprer seg i forkammeret og setter i gang atrieflimmer. Ablasjon ved hjelp av varme kalles radiofrekvensablasjon.

Man kan også bruke et kuldekateter, der en lager «frostskader» i vevet i stedet for å varme det opp. Ablasjon ved hjelp av kulde kalles kryoablasjon.

Ablasjon kan være en god og effektiv behandling mot atrieflimmer, og tilbys gjerne til pasienter som ikke har tilfredsstillende effekt av medisiner.

Ablasjon er mest effektiv hos pasienter med paroksysmal atrieflimmer, som betyr at atrieflimmeren kommer i episoder og går over av seg selv. I slike tilfeller kan 70-80 % bli fri for atrieflimmer eller betydelig bedre ved ablasjon. Mange må imidlertid gjøre to behandlinger for å oppnå ønsket resultat, noen også tre behandlinger.

Hos pasienter med vedvarende atrieflimmer er resultatene ikke så gode, kun omkring 50-60 % blir kvitt eller vesentlig bedre av sin atrieflimmer. Dette gjelder særlig hvis atrieflimmeren har stått lenge.

Les mer om ablasjon her.

 

Atrieflutter – atrieflimmerens «snille fetter»

Ved typisk atrieflutter slår forkamrene helt regelmessig, vanligvis med omkring 300 slag i minuttet. Ofte ledes hvert annet slag fra forkamrene til hovedkamrene, og da får man en helt regelmessig puls på 150 slag i minuttet.

Av og til kan imidlertid impulsene fra forkamrene overledes uregelmessig, og da får man uregelmessig puls på en måte som ligner atrieflimmer. Det gjør at det av og til kan være vanskelig å skille de to, men et godt EKG under anfall gir fasiten.

190430 Hjerte med atrieflutter

Mens atrieflimmer vanligvis oppstår i venstre forkammer, skyldes typisk atrieflutter en sirkelstrøm (flutterkrets) i høyre forkammer. Det er som regel enkelt å gjøre ablasjon mot atrieflutter ved å manøvrere ledninger via blodårene fra lysken til høyre forkammer, og «brenne» et lite arr der for å bryte flutterkretsen. Mer enn 90 % av de som behandles med ablasjon for typisk atrieflutter oppnår et godt og varig resultat, det vil si at atrieflutteren er borte for resten av livet.

Ellers er behandlingen ganske lik den som gis for atrieflimmer, blant annet gir man blodfortynnende behandling etter de samme retningslinjer. Elektrokonvertering kan i de aller fleste tilfeller stoppe en pågående atrieflutter, der en liten mengde strøm ofte er tilstrekkelig.

Fordi det er så gode resultater av ablasjon mot atrieflutter vil man som hovedregel anbefale ablasjon til pasienter der man har dokumentert 2 eller flere episoder med atrieflutter.

 

Alkohol og atrieflimmer

Allerede for 40 år siden, i 1978, beskrev dr. Ettinger og medforfattere «Holiday Heart Syndrome» i det medisinske tidsskriftet American Heart Journal. De beskrev 24 pasienter som fikk hjerterytmeforstyrrelser etter en periode med høyt alkoholinntak, og atrieflimmer var den vanligste hjerterytmeforstyrrelsen.

Flere vitenskapelige studier har senere bekreftet en sammenheng mellom alkoholinntak og atrieflimmer – jo høyere alkoholinntak, jo høyere risiko for atrieflimmer. Dette gjelder begge kjønn, og både vedvarende alkoholinntak over tid og høyt alkoholinntak på kort tid («rotbløyte», eller «binge drinking» på engelsk).

Mange som har kjent episodevis atrieflimmer får utløst atrieflimmer om natten etter festlig lag med alkoholinntak, og noen kaller dette for «Party Heart». Noen opplever at det har betydning hva slags alkohol de drikker, men forskning har ikke kunnet bekrefte at spesielle former for alkohol er verre eller bedre enn andre.

Disputas om kjent og ukjent atrieflimmer 21. mars i Oslo

Trygve Berge liten
Lege og stipendiat Trygve Berge

Lege og stipendiat Trygve Berge ved Forskningsavdelingen, Bærum sykehus skal forsvare sin doktoravhandling om forekomst av kjent og ukjent atrieflimmer i Akershus med disputas 21. mars 2019 i Oslo.

I hans avhandling presenteres først ideen bak Akershus hjerteundersøkelse 1950 og hvordan den skulle gjennomføres. Videre presenteres nye data på forekomst av kjent atrieflimmer, risikofaktorer og annen hjerte- og karsykdom blant de 3 706 deltakerne i studien. Forekomsten av atrieflimmer var 4,5%, høyere enn tidligere rapportert i denne aldersgruppen, og høyere hos menn enn kvinner. Atrieflimmer var assosiert med overvekt, kroppshøyde, høyt blodtrykk og annen hjerte- og karsykdom.

Ca. 1 500 av deltakerne i Akershus hjerteundersøkelse 1950 deltok også i en screening for ukjent atrieflimmer. I denne studien brukte man et håndholdt EKG-apparat (‘tommel-EKG’), der deltakerne selv utførte gjentatte målinger av hjerterytmen over en 2-ukersperiode. Studien er den første som har gjennomført screening for atrieflimmer blant 65-åringer, og man påviste tidligere ukjent atrieflimmer hos ca. 1% i denne aldersgruppen.

Disputasen er offentlig, og åpen for alle interesserte. Arrangementet foregår 21. mars i Gamle festsal, i universitets lokaler på Karl Johans gate (sentrum). Først holder Berge en prøveforelesning om atrieflimmer og fysisk trening (kl. 10.15 – 11.15). Deretter er det en pause før selve disputasen starter kl. 13.15 (varighet ca. 2,5 – 3 timer).