Vår eldste hjertemedisin digoxin finnes blant annet i planten Digitalis Purpurea (lilla revebjelle) og har vært brukt til medisinsk behandling i mer enn 200 år.
Ved atrieflimmer brukes digoxin av og til for å redusere hjertefrekvensen hos pasienter som har atrieflimmer hele tiden (permanent atrieflimmer).
I høye doser kan digoxin være farlig, og digoxin har i enkelte tilfelle vært brukt til drap. Dette har medført at man i mange år har vært forsiktig med å bruke digoxin, og man har stort sett brukt digoxin som andrevalg hvis ikke man kommer til målet med betablokker eller kalsiumblokker. Man har da som regel brukt digoxin i lav dose i tillegg til enten betablokker eller kalsiumblokker for å forsterke effekten av disse.
I de nyeste europeiske retningslinjene for behandling av atrieflimmer er imidlertid digoxin «forfremmet» til å være et førstevalg på linje med betablokkere og kalsiumblokkere til å redusere hjertefrekvensen ved atrieflimmer. Bakgrunnen er blant annet at forskningsstudien «RATE-AF» viste at digoxin hadde like god effekt på hjertefrekvensen, større bedring av funksjonsnivå, færre bivirkninger og lavere nivåer av hjertets stresshormon NT-proBNP sammen lignet med betablokkeren bisoprolol.
I motsetning til for betablokker må man imidlertid måle konsentrasjonen av digoxin i blodet med jevne mellomrom, slik at man er sikker på at man ikke blir overdosert. Bruk av digoxin krever derfor en tettere oppfølging enn betablokker.
For å delta i «RATE-AF» studien var det ikke tilstrekkelig bare å ha atrieflimmer, man måtte også ha en viss grad av tungpustethet. Det kan derfor være at digoxin er mest nyttig hos pasienter som blir tungpustne av sin atrieflimmer.
atrieflimmer.no 