Forfatter: A.T.

Den amerikanske hjerteforeningen American Heart Association publiserte 20. juli en oversiktsartikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Circulation om effekter av koffein på hjertehelsen. De uttaler at flere vitenskapelige studier tyder på at moderate mengder kaffe reduserer risikoen for atrieflimmer, altså det motsatte av hva mange trodde tidligere. En av studiene er tidligere omtalt her på atrieflimmer.no, og hadde ganske uventede funn.

Tidligere har leger (og andre) frarådet pasienter med episodevis atrieflimmer å drikke kaffe, men det er det ikke vitenskapelig grunnlag for. Resultatene fra flere vitenskapelige studier tyder på at moderate mengder kaffe (1-3 kopper kaffe pr. dag) ikke øker risiko for atrieflimmer, og kanskje til og med kan redusere risikoen for atrieflimmer.

Ingen regel uten unntak, og det finnes noen enkeltpersoner som vet at de får atrieflimmer når de drikker kaffe, og de som opplever det bør være forsiktig med kaffe. Det er også rapportert flere tilfeller av akutt oppstått atrieflimmer etter raskt inntak av store mengder koffeinholdige energidrikker, selv hos unge, friske personer.

De aller fleste kan altså trygt drikke moderate mengder kaffe selv om man har atrieflimmer. Man bør likevel unngå inntak av store mengder koffeinholdige drikker.

Det er godt kjent at ekstrem utholdenhetstrening over mange år gir økt risiko for å få atrieflimmer. Årsakene til dette er bare delvis kartlagt, og noen forskere har lurt på om en unormalt kraftig blodtrykksøkning under anstrengelse kan være noe av forklaringen. En unormalt kraftig blodtrykksøkning kunne gi ekstra belastning på hjertet og utvidelse av hjertets venstre forkammer der atrieflimmeren oppstår.

Dette spørsmålet ble nylig undersøkt i et forskningsprosjekt der 89 idrettsutøvere med anfallsvis atrieflimmer og 89 uten atrieflimmer ble grundig undersøkt med ultralydundersøkelse av hjertet og maksimal arbeidsbelastningstest, og resultatene sammenlignet.

Forskerne fant ingen forskjell i maksimalblodtrykk mellom de som hadde fått atrieflimmer og de som ikke hadde det, og de fant heller ingen sammenheng mellom blodtrykksøkning under anstrengelse og utvidelse av venstre forkammer.

Dette taler imot at det er unormal blodtrykksøkning som forklarer hvorfor noen idrettsutøvere får atrieflimmer og andre ikke.

Resultatene er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet European Journal of Preventive Cardiology.

Tradisjonelt har mange trodd at inntak av kaffe disponerer for atrieflimmer, og mange med anfallsvis atrieflimmer har derfor fått råd om å avstå fra kaffe. Disse rådene har imidlertid ikke vært vitenskapelig fundert, og resultatene fra en ny forskningsstudie kan tyde på at kaffe tvert imot kan beskytte mot tilbakefall av atrieflimmer.

I forskningsstudien DECAF (Does Eliminating Coffee Avoid Fibrillation?) ble 200 pasienter som skulle gjennomgå elektrokonvertering mot atrieflimmer tilfeldig trukket ut til enten å drikke minst en kopp kaffe hver dag eller avstå fra kaffe i 6 måneder.

Funnene var svært overraskende: Blant de 100 som drakk kaffe var det 47 som fikk tilbakefall av atrieflimmer, mens hele 64 av de 100 som avsto fra kaffe fikk tilbakefall av atrieflimmer.

Resultatene fra studien styrker tidligere forskning som tilsier at det ikke er noen grunn til å avstå fra kaffe selv om man har fått atrieflimmer. Studien antyder faktisk at en kopp kaffe daglig kan gi en viss beskyttelse mot tilbakefall av atrieflimmer.

Studien er publisert i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet JAMA, og er fritt tilgjengelig i fulltekst.

Forskningsnettverket Norwegian Atrial Fibrillation Research Network (afib.no) omfatter mer enn 100 atrieflimmerforskere fra hele verden og møtes årlig på Lysebu i Oslo. Årets møte ble arrangert 25.-26. september og samlet 85 forskere fra Norge, Sverige, Danmark, Nederland, Storbritannia, USA og Australia.

Norske atrieflimmerforskere står sterkt internasjonalt, og både nye forskningsresultater og fremtidige samarbeidsprosjekter ble diskutert. Blant temaene var nye funn om behandling av atrieflimmer, bruk av digitale verktøy som mobiltelefon og «tommel-EKG» til hjerterytmeregistrering og hvordan pasienter selv kan involveres mer i egen utredning og behandling av atrieflimmer. Nytt om atrieflimmer screening og sammenhengen med fysisk aktivitet ble også diskutert.

Noen av temaene som ble diskutert vil bli omtalt i senere innlegg her på atrieflimmer.no.

Mange lurer på om atrieflimmer og hjertesvikt er det samme, men det er det ikke. Man kan godt ha atrieflimmer uten å ha hjertesvikt, eller hjertesvikt uten atrieflimmer. De to tilstandene har imidlertid en tendens til å forverre hverandre, og noen av symptomene er felles, slik som tung pust, redusert fysisk kapasitet og tretthet.

Atrieflimmer er en forstyrrelse av hjertets rytme, mens hjertesvikt skyldes en forstyrrelse av hjertets pumpefunksjon. Mange med atrieflimmer har god pumpefunksjon og ingen problemer med pust eller fysisk kapasitet. Andre merker imidlertid at de orker mindre enn før, og blir mer trette og slitne, og da kan grenseoppgangen mot hjertesvikt være vanskelig.

Mens 3-4% av den voksne befolkning i Norge har atrieflimmer, kan så mange som halvparten av pasienter med hjertesvikt ha atrieflimmer. Hos pasienter med hjertesvikt er inntreden av atrieflimmer ofte et tegn på at hjertesvikten er forverret.

Fordi atrieflimmer og hjertesvikt har mange fellesnevnere anbefales at man gjøre ultralydundersøkelse av hjertet som ledd i utredningen av begge tilstander. Denne undersøkelsen gir et godt inntrykk av hjertets pumpefunksjon.

Samtidig forekomst av atrieflimmer og hjertesvikt krever ofte spesielle behandlingstiltak, så det er viktig å ha god oversikt over både hjerterytmen og hjertets pumpefunksjon.

E‘en i AF-CARE står for Evaluation and dynamic reassessment (Evaluering og dynamisk revurdering). Dette punktet understreker viktigheten av gjennomtenkt oppfølging etter at diagnosen atrieflimmer er stilt og behandling påbegynt. Dette gjelder både blodfortynnende behandling og behandling av selve hjerterytmeforstyrrelsen.

Spesielt relevant er kanskje dette der man på grunn av antatt lav risiko for hjerneslag velger å avstå fra blodfortynnende behandling. I slike tilfeller er det viktig å vurdere regelmessig om det tilkommer forhold som gjør at risiko for hjerneslag øker, og om man i så fall bør starte blodfortynnende behandling.

Det er også viktig med regelmessig oppfølging og revurdering når det gjelder behandling av selve atrieflimmeren, enten man velger rytmekontroll eller frekvenskontroll.

Bruken av begrepet «dynamisk revurdering» innebærer at det ikke er et fast oppfølgingsopplegg som passer for alle pasienter – oppfølgingen må individualiseres og justeres hvis det kommer endringer i tilstanden som tilsier det.

R‘en i AF-CARE står for Reduce symptoms by rate and rhythm control (Redusere symptomer med frekvenskontroll og rytmekontroll). Det handler om hvordan man behandler selve hjerterytmeforstyrrelsen atrieflimmer, og du kan lese mer om det her.

Nye europeiske retningslinjer for utredning og behandling av atrieflimmer som kom høsten 2024 har innført forkortelsen AF-CARE som førende for hvordan pasienter med atrieflimmer bør behandles. AF er forkortelse for atrieflimmer, og de andre bokstavene står for:

C = Comorbidity and risk factor management

A = Avoid stroke and thromboembolism

R = Reduce symptoms by rate and rhythm control

E = Evaluation and dynamic reassessment

Som beskrevet i forrige innlegg handler C‘en om å behandle andre sykdommer pasientene har samtidig med atrieflimmeren (Comorbidity) og risikofaktorer som kan gjøres noe med.

A‘en står for Avoid stroke and thromboembolism (unngå hjerneslag og blodpropp). Dette oppnår man ved å bruke blodfortynnende behandling (antikoagulasjonsbehandling) til pasienter som har atrieflimmer og økt risiko for hjerneslag.

Til å finne ut hvilke pasienter som har økt risiko for hjerneslag bruker man CHA₂DS₂-VA score, der pasientene får poeng etter hvor mange tilleggsrisikofaktorer de har:

• Hjertesvikt – 1 poeng
• Høyt blodtrykk – 1 poeng
• Alder ≥75 år – 2 poeng
• Diabetes – 1 poeng
• Hjerneslag – 2 poeng
• Koronarsykdom eller annen karsykdom – 1 poeng
• Alder 65-74 år – 1 poeng

Med dette skåringssystemet anbefaler man blodfortynnende behandling til pasienter som har 2 poeng eller mer, og gjør individuell vurdering ved 1 poeng. Ved 0 poeng anbefales vanligvis ikke blodfortynnende behandling (unntatt i forbindelse med elektrokonvertering eller ablasjon, da gis blodfortynnende behandling til alle uavhengig av CHA₂DS₂-VA score).

Nye europeiske retningslinjer for utredning og behandling av atrieflimmer som kom i høst har innført forkortelsen AF-CARE som førende for hvordan pasienter med atrieflimmer bør behandles. AF er forkortelse for atrieflimmer, og de andre bokstavene står for:

C = Comorbidity and risk factor management

A = Avoid stroke and thromboembolism

R = Reduce symptoms by rate and rhythm control

E = Evaluation and dynamic reassessment

C’en er satt først, og det skyldes en erkjennelse av at leger tidligere har lagt størst vekt på å forebygge hjerneslag med blodfortynnende behandling og redusere symptomer av selve atrieflimmeren.

Nyere forskning har imidlertid understreket viktigheten av å håndtere andre sykdommer pasientene har samtidig med atrieflimmeren (Comorbidity) og risikofaktorer som kan gjøres noe med.

For eksempel er adekvat behandling av høyt blodtrykk viktig, likeså behandling av hjertesvikt eller diabetes hos pasienter som har det i tillegg til atrieflimmer. Redusere overvekt og øke fysisk aktivitet er også av betydning, likeså røykeslutt og reduksjon av alkoholinntak.

Hvis man håndterer alt dette riktig gir det bedre leveutsikter for pasienter med atrieflimmer og reduserer risikoen for komplikasjoner. I tillegg bedrer det ofte symptomer og gir økt livskvalitet.

A‘en, R‘en og E‘en vil bli omtalt i senere innlegg.

Vår eldste hjertemedisin digoxin finnes blant annet i planten Digitalis Purpurea (lilla revebjelle) og har vært brukt til medisinsk behandling i mer enn 200 år.

Ved atrieflimmer brukes digoxin av og til for å redusere hjertefrekvensen hos pasienter som har atrieflimmer hele tiden (permanent atrieflimmer).

I høye doser kan digoxin være farlig, og digoxin har i enkelte tilfelle vært brukt til drap. Dette har medført at man i mange år har vært forsiktig med å bruke digoxin, og man har stort sett brukt digoxin som andrevalg hvis ikke man kommer til målet med betablokker eller kalsiumblokker. Man har da som regel brukt digoxin i lav dose i tillegg til enten betablokker eller kalsiumblokker for å forsterke effekten av disse.

I de nyeste europeiske retningslinjene for behandling av atrieflimmer er imidlertid digoxin «forfremmet» til å være et førstevalg på linje med betablokkere og kalsiumblokkere til å redusere hjertefrekvensen ved atrieflimmer. Bakgrunnen er blant annet at forskningsstudien «RATE-AF» viste at digoxin hadde like god effekt på hjertefrekvensen, større bedring av funksjonsnivå, færre bivirkninger og lavere nivåer av hjertets stresshormon NT-proBNP sammen lignet med betablokkeren bisoprolol.

I motsetning til for betablokker må man imidlertid måle konsentrasjonen av digoxin i blodet med jevne mellomrom, slik at man er sikker på at man ikke blir overdosert. Bruk av digoxin krever derfor en tettere oppfølging enn betablokker.

For å delta i «RATE-AF» studien var det ikke tilstrekkelig bare å ha atrieflimmer, man måtte også ha en viss grad av tungpustethet. Det kan derfor være at digoxin er mest nyttig hos pasienter som blir tungpustne av sin atrieflimmer.