Foruten blodfortynnende medisin, er betablokkere den type medisin som er vanligst å bruke hos pasienter med atrieflimmer. Denne typen medisiner brukes også ved andre tilstender, for eksempel høyt blodtrykk eller hjertesvikt.
Betablokkerne har en svak forebyggende effekt mot atrieflimmer, og kan gjøre at noen pasienter med anfallsvis atrieflimmer får sjeldnere og/eller mer kortvarige anfall. I forbindelse med elektrokonvertering gjør samtidig bruk av betablokkere at sjansen er litt større for å bevare normal hjerterytme etterpå. Betablokkere har derfor en rolle i en rytmekontroll-strategi.
Pasienter som får atrieflimmer når de anstrenger seg, har ofte svært god forebyggende effekt av betablokkere. De som bare får atrieflimmer når de er i ro, for eksempel nattlige anfall, har ofte ikke så god effekt av betablokkere; noen kan til og med bli verre. De fleste får imidlertid sine episoder med atrieflimmer mer tilfeldig, og da prøver man ofte en betablokker for å se om det virker.
Betablokkere brukes ofte også til frekvenskontroll, det vil si medisinsk behandling for å redusere hjertefrekvensen når hjertet slår for fort ved atrieflimmer. På den måten kan man redusere ubehaget som mange føler når pulsen er for høy, og unngå at hjertet blir slitt over tid. Som en tommelfinger-regel sier man at pulsfrekvensen bør ligge under 100 i hvile, ved samtidig hjertesvikt gjerne enda noe lavere.
Betablokkere har vært brukt i mange år og er trygge ved langtidsbruk, men mange opplever bivirkninger, som heldigvis er lette for de fleste. En del opplever at de orker mindre anstrengelser når de bruker betablokker, og noen beskriver det som en «turtallssperre». Tretthet, svimmelhet, hodepine, løs mage, kalde hender og føtter og søvnvansker er heller ikke uvanlig, og noen får impotens.
Pasienter med svært lav puls bør ikke bruke betablokkere, fordi pulsen blir enda lavere når man bruker betablokkere.
De betablokkerne i Norge som brukes mest ved atrieflimmer er metoprolol (Selo-Zok) og bisoprolol (Emconcor).
atrieflimmer.no 