Det finnes mange typer kalsiumblokkere, men ved atrieflimmer er det særlig to typer som virker godt og brukes mye: Verapamil (Isoptin) og diltiazem (Cardizem).
Disse to kalsiumblokkerne har ingen forebyggende effekt mot atrieflimmer, og vi regner heller ikke med at de kan stoppe atrieflimmer når den først har startet. De er imidlertid meget effektive til å redusere pulsfrekvensen når man har atrieflimmer (frekvenskontroll).
Noen tar slike medisiner når de får anfall med atrieflimmer, for å redusere pulsfrekvensen inntil anfallet går over. Mer vanlig er det å bruke kalsiumblokkere som fast daglig medisin hos pasienter med permanent (kronisk) atrieflimmer med høy puls, for å holde pulsfrekvensen på et akseptabelt nivå.
I slike tilfeller kan en også bruke betablokkere, som har omtrent samme effekt på pulsfrekvensen. Mange som bruker betablokkere opplever imidlertid at de får redusert fysisk kapasitet og blir trette og slitne av medisinen. Noen beskriver det som en «turtalls-sperre», det vil si at de ikke klarer å anstrenge seg like mye som når de ikke bruker betablokkere.
Forsker Sara Reinvik Ulimoen og medarbeidere ved Bærum sykehus har gjennomført et forskningsprosjekt der man sammenlignet to betablokkere og to kalsiumblokkere ved permanent atrieflimmer. De viste at betablokkerne reduserte fysisk kapasitet (målt ved maksimalt oksygenopptak) med 10-15 % sammenlignet med kalsiumblokkerne. Denne reduksjonen i fysisk kapasitet er det mange som synes er plagsom.
Kalsiumblokkere kan derfor være et bedre alternativ enn betablokkere for mange pasienter med permanent atrieflimmer som trenger medisin for å redusere pulsfrekvensen.
Hos noen pasienter vil en uansett anbefale betablokkere, for eksempel pasienter som har hjertesvikt eller koronarsykdom.
Kalsiumblokkerne senker også blodtrykket, akkurat som betablokkerne gjør.
Kalsiumblokkerne tolereres vanligvis godt, men noen får bivirkninger i form av hevelse omkring anklene, hodepine, kvalme, svimmelhet, eller treg mage. Ofte er slike bivirkninger forbigående.