atrieflimmer.no

Atrieflimmer er vanligere hos menn enn hos kvinner i alle alderstrinn, og i Norge fant man i 2014 at 81 000 (4 %) av alle voksne menn og 55 000 (2.7 %) av alle voksne kvinner hadde atrieflimmer.

Flere forhold kan bidra til at atrieflimmer er sjeldnere hos kvinner, blant annet hormonelle forhold og forskjeller i hjertets elektriske egenskaper. Kvinner har også mindre kroppstørrelse enn menn, med tilsvarende mindre hjerte, og dette kan gjøre kvinner mindre utsatt for atrieflimmer. Store mennesker med dertil hørende store hjerter får lettere atrieflimmer, og man antar at dette har særlig sammenheng med størrelsen på hjertets venstre forkammer.

Selv om det er færre kvinner med atrieflimmer, har kvinner med atrieflimmer ofte mer plagsomme eller atypiske symptomer, dårligere livskvalitet og flere komplikasjoner til atrieflimmer enn menn har.

Likevel viser det seg at menn i større grad får tilbud om avansert rytmekontrollerende behandling, blant annet med elektrokonvertering og ablasjon. Kvinner får oftere «enklere» frekvenskontrollerende behandling. Lignende kjønnsforskjeller finnes også for andre hjertesykdommer.

Atrieflimmer er til en viss grad arvelig, og det viser seg at man har større risiko for å få atrieflimmer hvis mor har atrieflimmer enn hvis far har atrieflimmer.

Forskningsavdelingen ved Bærum sykehus gjennomfører en rekke forskningsprosjekter om atrieflimmer i samarbeid med andre forskningsinstitusjoner nasjonalt og internasjonalt.

Et av disse, Genetics in Atrial Fibrillation (GENAF), inviterer personer fra hele landet som har fått påvist atrieflimmer før fylte 50 år til en studie av arvefaktorer som kan ha betydning for utvikling av atrieflimmer. Du finner mer informasjon på prosjektets hjemmeside genaf.no.

I disse dager starter tre forskningsprosjekter i The Norwegian Exercise and Atrial Fibrillation Initiative (NEXAF). Disse prosjektene undersøker sammenhengen mellom trening og atrieflimmer med forskjellig tilnærming. Mer informasjon på hjemmesiden nexaf.no.

ILR er en liten elektronisk «datachip» som legges under huden over hjertet, og registrerer hjerterytmen kontinuerlig i opptil 3 år. ILR’en gir varsel til legen hvis det registreres atrieflimmer.

Resultatene fra den store «LOOP-studien» i Danmark ble presentert på den europeiske hjertekongressen 29. august 2021. I denne studien undersøkte man om bruk av en «implanterbar looprecorder», forkortet «ILR», kunne avdekke atrieflimmer tidligere enn med ordinære metoder, og derved forhindre hjerneslag.

I LOOP-studien fikk 1501 personer over 70 års alder tilbud om en slik ILR, mens 4503 personer ble fulgt opp som kontrollgruppe uten ILR. Atrieflimmer ble påvist hos så mange som 32 % av dem som hadde ILR, mens det i kontrollgruppen ble påvist atrieflimmer med «vanlige» metoder hos 12 %.

Det var altså nesten 3 ganger så mange som fikk avdekket atrieflimmer blant de som fikk en ILR. De som fikk påvist atrieflimmer ble anbefalt blodfortynnende medisin, og de aller fleste som fikk anbefalt dette fulgte anbefalingen.

Det ble litt færre hjerneslag i den gruppen som fikk ILR enn i kontrollgruppen, men forskjellen var så liten at forskerne selv stiller et spørsmålstegn ved om det er hensiktsmessig å lete etter atrieflimmer på denne måten, og om det er riktig å gi blodfortynnende medisin til alle personer som får påvist atrieflimmer med ILR.

Hovedresultatene av LOOP-studien er publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet Lancet. Det vil komme flere detaljer etter hvert, blant annet om det er spesielle grupper av personer som kan ha nytte av ILR for å avdekke atrieflimmer.

Forskere fra Pisa i Italia publiserte nylig sykehistorien til en 35-årig triatlon-utøver som ofte fikk atrieflimmer hvis han drakk iskaldt vann umiddelbart etter trening. Lignende tilfeller forekommer også i Norge.

Det spesielle med triatlon-utøveren var at kun han fikk slike episoder etter hard fysisk aktivitet, og kun hvis han drakk iskaldt vann, ikke hvis han drakk temperert vann.

Det kan være nervereflekser i det autonome (ubevisste) nervesystemet som stimulerer til atrieflimmer i slike tilfeller, og kroppen kan være ekstra følsom for dette etter fysiske anstrengelser. Det kan også være rent mekaniske årsaker knyttet til svelgingen, fordi spiserøret ligger rett bak venstre forkammer i hjertet.

Behandlingen hos dem som opplever dette er enkel: Dropp inntak av iskaldt drikke etter fysiske anstrengelser.

Artikkelen er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet American Journal of Case Reports.

Det går endelig mot sommer, sol og varme, og da blir det vanligvis færre innleggelser i sykehus med atrieflimmer.

Flere forskningsprosjekter har vist at det legges inn flere pasienter på sykehus med atrieflimmer om vinteren enn på sommeren. Antallet innleggelser med atrieflimmer stiger når temperaturen ute faller, og synker tilsvarende når temperaturen stiger.

Man vet ikke sikkert hvorfor dette skjer, men det spekuleres i om hormonelle endringer eller dårligere sirkulasjon i kroppen på grunn av kulde kan være bidragende faktorer.

Under European Heart Rhythm Association (EHRA)-kongressen som i år ble arrangert digitalt 23.-25. april, la forsker Emma Svennberg fra Stockholm fram resultatene fra den store Strokestop-studien. De viste at screening for atrieflimmer kan redusere risikoen for hjerneslag blant 75-76-åringer.

I denne studien ble nesten 14 000 personer med alder 75-76 år i Stockholm og Halland i Sverige invitert til en screening-undersøkelse som innebar at de selv skulle ta tommel-EKG morgen og kveld i to uker. En like stor gruppe personer ble definert som «kontrollgruppe» og fikk ikke tilbud om slik screening.

Av de snaut 14 000 som ble invitert til screening, var det bare halvparten som takket ja. Hos disse oppdaget man at 218 (3 %) hadde atrieflimmer uten å vite om det. I tillegg var det mange med kjent atrieflimmer som ikke brukte blodfortynnende medisin. Både disse og de som fikk oppdaget atrieflimmer i screeningen fikk tilbud om blodfortynnende medisin, og alle personene er deretter blitt fulgt opp i opptil 8 år.

Resultatene av denne studien er altså nå kommet, og de viser at man ved screening og blodfortynnende medisin fikk en «nettogevinst» i favør av screening når det gjelder risiko for hjerneslag og død selv når en tok hensyn til blødninger. Gevinsten var imidlertid ikke så stor, så det er fortsatt ikke helt avklart om det er regningssvarende å gjøre befolkningsscreening for atrieflimmer i denne aldersgruppen.

Det pågår nå en stor ny studie i Sverige, Strokestop II, som kan hjelpe til å besvare dette spørsmålet. I Norge har lege og forsker Trygve Berge gjort et lignende screeningprosjekt blant deltagerne i Akershus hjerteundersøkelse 1950. Denne undersøkelsen ble gjennomført da deltagerne var 65 år, altså 10 år yngre enn i de svenske studiene.

Elektrokonvertering av atrieflimmer eller atrieflutter er ansett som en svært trygg medisinsk prosedyre, med få komplikasjoner.

En sjelden gang opplever pasienter tungpustethet etter elektrokonvertering, som typisk kommer om ettermiddagen etter at de er kommet hjem fra sykehuset, eller i det man legger seg for å sove på kvelden.

Slik tungpustethet kan skyldes forbigående «hjertestølhet» etter det elektriske støtet, med påvirkning av hjertets sammentrekningsmønster. Av og til kan man i slike tilfeller se tegn til lungestuvning (vann på lungene) hvis man tar røntgenbilde av lungene.

Det er særlig pasienter med kjent hjertesvikt som opplever dette fenomenet, men det kan også forekomme ved diabetes (sukkersyke) eller ved høy alder. Pasienter som har høy hjertefrekvens under atrieflimmer før elektrokonverteringen, og får lav hjertefrekvens etter elektrokonverteringen, kan også være mer utsatt.

Noen pasienter kan ha hjertesvikt uten at det er kjent, og av den grunn vil man vanligvis gjøre en ultralydundersøkelse av hjertet før elektrokonvertering for å se etter tegn til svekket hjertemuskel eller andre forhold som kan ha betydning for konverteringen.

Vanligvis vil slik tungpustethet gå over av seg selv i løpet av et døgn uten spesiell behandling, men ved plagsomme symptomer kan det være nødvendig med innleggelse i sykehus for medisinsk behandling.

Hvis man opplever tungpustethet etter elektrokonvertering bør man ta kontakt med sykehuset der man fikk gjort elektrokonverteringen, for å få råd om hva man skal gjøre.

Persisterende (vedvarende) atrieflimmer kan stoppes meget effektivt med ett eller flere strømstøt mot brystveggen (elektrokonvertering) i narkose. Mer enn 90 % får tilbake normal hjerterytme rett etter slike strømstøt.

Imidlertid får nesten halvparten tilbakefall av atrieflimmer i løpet av de første to ukene etter elektrokonverteringen. To av tre får tilbakefall i løpet av 6 måneder.

Risikoen for tilbakefall av atrieflimmer er spesielt høy hvis atrieflimmeren har vært vedvarende i mange år. De som er svært overvektige har også høy risiko for tilbakefall av atrieflimmer.

Hvis man gir enkelte hjertemedisiner før og etter elektrokonvertering kan man øke sjansen for å beholde normal hjerterytme. Den mest effektive medisin til dette formål er amiodarone (Cordarone®), som reduserer risikoen for tilbakefall med 50 %. Flekainid (Tambocor®) reduserer risiko for tilbakefall med 35 %, men kan bare brukes hos pasienter med helt frisk hjertemuskel.

Betablokkere og dronedarone (Multaq®) har også en svak forebyggende effekt mot tilbakefall, og reduserer risiko for tilbakefall med ca. 15 %.

En rekke forskere i forskningsnettverket Norwegian Atrial Fibrillation Research Network (afib.no) har gått sammen om å starte The Norwegian EXercise and Atrial Fibrillation Study (NEXAF), som tar for seg viktige forskningsspørsmål knyttet til trening og atrieflimmer. Prosjektet starter i 2021 og har tre deler:

• Del 1 skal undersøke effektene av en 12-måneders treningsperiode hos atrieflimmerpasienter. Denne delen ledes av forsker Bjarne Martens Nes, K.G. Jebsen Center of Excellent Research Group (CERG), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim, i samarbeid med flere andre forskere i afib.no.
• Del 2 skal undersøke effekter av redusert treningsintensitet (detraining), og mekanismer for atrieflimmer hos utholdenhetsutøvere med atrieflimmer. Denne delen ledes av forsker Marius Myrstad, Bærum sykehus, i samarbeid med forskere fra CERG i Trondheim, Baker Heart and Diabetes Institute i Melbourne, Australia og Leuven University Hospital i Leuven, Belgia.
• Del 3 er en befolkningsundersøkelse av fysisk aktivitet og langsiktige resultater hos pasienter med atrieflimmer, ledet av forsker Bente Morseth, Norges arktiske universitet, Tromsø.

NEXAF prosjektet har blitt tildelt forskningsmidler både fra Norges Forskningsråd, Helse Nord, Helse Midt-Norge og Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Tidligere har man trodd at tilskudd av Omega-3 fettsyrer kunne virke beskyttende mot atrieflimmer, selv om det ikke har vært vist sikkert i vitenskapelige studier. Nye forskningsresultater antyder imidlertid at tilskudd av Omega-3 fettsyrer tvert i mot kan øke risiko for atrieflimmer.

I den store OMEMI studien som er gjennomført i Norge, inkluderte man pasienter mellom 70-82 år som nylig hadde gjennomgått hjerteinfarkt. Halvparten av pasientene fikk Omega-3 tilskudd, mens den andre halvparten fikk placebo. Hensikten var å undersøke om Omega-3 tilskudd kunne redusere risiko for død eller forverret hjertesykdom de neste to årene. Man fant ingen effekt på risiko for død eller hjertesykdom, men litt overraskende fant man at nesten dobbelt så mange i Omega-3 gruppen fikk atrieflimmer sammenlignet med gruppen som fikk placebo. Antallet som fikk atrieflimmer var totalt sett lavt, så forskjellene kan ha vært tilfeldige. Resultatene er nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Circulation.

I et annet og enda større forskningsprosjekt, REDUCE-IT, undersøkte man på lignende vis effekten av høye doser Omega-3-tilskudd til personer med etablert hjerte-karsykdom eller risikofaktorer for hjerte-karsykdom. I denne studien fant man at Omega-3 tilskudd ga redusert risiko for død og hjertesykdom, men fant også her en økt risiko for atrieflimmer blant dem som fikk Omega-3 tilskudd. Resultatene fra REDUCE-IT studien ble publisert i New England Journal of Medicine.

Resultatene når det gjelder atrieflimmer var overraskende, og gjør at forskerne kanskje må se på effektene av Omega-3 tilskudd på ny når det gjelder risiko for atrieflimmer.