Forfatter: A.T.

Edoxaban (Lixiana) ble den fjerde og hittil siste konkurrenten til warfarin som kom på markedet som forebyggende behandling mot hjerneslag ved atrieflimmer. Edoxaban hemmer koagulasjonsfaktor Xa direkte i blodet, og virker derfor raskt, og kan gis i fast dose med pålitelig effekt.

En av fordelene med edoxaban er at den tas kun en gang i døgnet, og vanlig dose er 60 mg daglig. En lavere dose på 30 mg daglig benyttes i visse tilfeller ved redusert nyrefunksjon og/eller lav kroppsvekt.

Edoxaban gir lavere risiko for hjerneblødning enn warfarin, og har generelt relativt lav blødningsrisiko, men har litt høyere risiko for mage/tarmblødninger enn warfarin.

Edoxaban utskilles dels via nyrene, og det er derfor viktig å kontrollere nyrefunksjonen før oppstart og regelmessig så lenge man bruker medikamentet. Edoxaban har interaksjoner med enkelte andre medisiner, og dette må også tas hensyn til.

De vanligste bivirkningene ved edoxaban er hudblødninger og slimhinneblødninger i nese, mage/tarm eller urinveier. Kvalme og magesmerter forekommer også.

Det finnes intet spesifikt antidot («motgift») mot edoxaban, men et mer «generelt» antidot (andeksanet alfa), som motvirker flere faktor Xa hemmere, er tilgjengelig.

Apixaban (Eliquis) ble den tredje konkurrenten til warfarin som kom på markedet som forebyggende behandling mot hjerneslag ved atrieflimmer. Apixaban hemmer koagulasjonsfaktor Xa direkte i blodet, og virker derfor raskt, og kan gis i fast dose med pålitelig effekt.

Apixaban tas alltid to ganger i døgnet, og vanlig dose er 5 mg morgen og kveld. En lavere dose på 2,5 mg morgen og kveld benyttes i visse tilfeller ved redusert nyrefunksjon, høy alder og/eller lav kroppsvekt.

Apixaban gir lavere risiko for hjerneblødning enn warfarin, og har generelt relativt lav blødningsrisiko.

Apixaban utskilles dels via nyrene, og det er derfor viktig å kontrollere nyrefunksjonen før oppstart og regelmessig så lenge man bruker medikamentet. Apixaban har interaksjoner med enkelte andre medisiner, og dette må også tas hensyn til.

De vanligste bivirkningene ved apixaban er hudblødninger og slimhinneblødninger i nese, munn, mage/tarm eller urinveier. Kvalme forekommer også.

Det finnes intet spesifikt antidot («motgift») mot apixaban, men et mer «generelt» antidot (andeksanet alfa), som motvirker flere faktor Xa hemmere, er tilgjengelig.

Rivaroxaban (Xarelto) ble den andre konkurrenten til warfarin som kom på markedet som forebyggende behandling mot hjerneslag ved atrieflimmer. Rivaroxaban hemmer koagulasjonsfaktor Xa direkte i blodet, og virker derfor raskt, og kan gis i fast dose med pålitelig effekt.

En av fordelene med rivaroxaban er at den tas kun en gang i døgnet, og vanlig dose er 20 mg daglig. En lavere dose på 15 mg daglig kan brukes ved redusert nyrefunksjon og/eller økt blødningsrisiko.

Rivaroxaban gir noe lavere risiko for hjerneblødning enn warfarin, men høyere risiko for alvorlige blødninger fra mage/tarmkanalen.

Rivaroxaban utskilles dels via nyrene, og det er derfor viktig å kontrollere nyrefunksjonen før oppstart og regelmessig så lenge man bruker medikamentet. Rivaroxaban har interaksjoner med enkelte andre medisiner, og dette må også tas hensyn til.

De vanligste bivirkningene ved rivaroxaban er hudblødninger og slimhinneblødninger i nese, munn, mage/tarm eller urinveier. Diare og magesmerter forekommer også.

Det finnes intet spesifikt antidot («motgift») mot rivaroxaban, men et mer «generelt» antidot (andeksanet alfa), som motvirker flere faktor Xa hemmere, er tilgjengelig.

Legemiddelindustrien har i mange år forsøkt å utvikle blodfortynnende medisiner som var like effektive og trygge som warfarin (Marevan), men de første forsøkene var mislykkede, enten fordi medisinene ikke var effektive nok, eller hadde alvorlige bivirkninger.

Dabigatran (Pradaxa) ble den første konkurrenten til warfarin som kom på markedet som forebyggende behandling mot hjerneslag ved atrieflimmer. Warfarin virker indirekte ved å hemme produksjonen av koagulasjonsfaktorer i leveren, og dette gjør at effekten kommer sent og doseringen kan være vanskelig å styre. Dabigatran hemmer i stedet koagulasjonsfaktor II direkte i blodet, og virker derfor raskt, og kan gis i fast dose med pålitelig effekt.

Dabigatran må tas to ganger i døgnet, og vanlig dose er 150 mg morgen og kveld. En lavere dose på 110 mg morgen og kveld kan brukes ved høy alder, redusert nyrefunksjon, økt blødningsrisiko og/eller ved samtidig bruk av visse andre medisiner som øker effekten av dabigatran.

Ved atrieflimmer er antagelig dabigatran 150 mg morgen og kveld den behandling som mest effektivt forebygger blodpropp til hjernen, og gir samtidig lavere risiko for hjerneblødning enn warfarin.

Fordi dabigatran i hovedsak utskilles via nyrene, er det viktig å kontrollere nyrefunksjonen før oppstart og regelmessig så lenge man bruker medikamentet. Dabigatran har interaksjoner med enkelte andre medisiner, for eksempel kalsiumblokkere, og dette må også tas hensyn til.

De vanligste bivirkningene ved dabigatran er magesmerter, «syreplager» i øvre del av magen, kvalme, diare, hudblødninger og blødninger i nese, mage/tarm eller urinveier.

En av fordelene med dabigatran er at det finnes et spesifikt antidot («motgift»), som heter idarusizumab (Praxbind). Når man gir dette intravenøst, forsvinner den blodfortynnende effekten av dabigatran nesten momentant. Dette antidotet kan derfor brukes til å stoppe alvorlige blødninger hos pasienter som bruker dabigatran.

Ved atrieflimmer kan det dannes blodpropper i hjertets venstre forkammer, som kan løsne og følge blodstrømmen til hjernen, og på den måten forårsake hjerneslag.

Det har vært kjent i flere tiår at behandling med warfarin (Marevan) gir svært god beskyttelse mot hjerneslag. Av denne grunn har warfarin blitt brukt som sammenligningspreparat i utviklingen av alle nye blodfortynnende midler som nå brukes ved atrieflimmer.

Ingen hadde tro på at de nye blodfortynnende medisinene ville være bedre enn warfarin, så man ønsket bare å vise at de nye midlene ikke var dårligere enn warfarin.

Det har vist seg at alle de nye blodfortynnende midlene dabigatran (Pradaxa), rivaroxaban (Xarelto), apixaban (Eliquis) og edoxaban (Lixiana) er minst like gode som warfarin. Litt overraskende fant man også at alle de nye midlene har lavere risiko for hjerneblødning enn warfarin.

Warfarin har smal terapeutisk bredde, det vil si at den må doseres meget nøyaktig for å gi riktig blodfortynnende effekt. Ved for lav dose har den for liten blodfortynnende effekt, og ved for høy dose er det økt blødningsrisiko. Effekten av warfarin måles med en blodprøve kalt INR (International Normalized Ratio), og ved atrieflimmer skal denne verdien ligge i området 2,0-3,0. Vanligvis må pasienter som bruker warfarin måle INR hver 4.-6. uke, hyppigere i starten og ved ustabil INR.

Effekten av warfarin påvirkes av en rekke andre medisiner og næringsmidler, slik at  INR-verdien kan komme utenfor riktig område ved endringer i medisinering eller kosthold.

På grunn av de mange praktiske utfordringene med warfarin, og fordi vi nå har flere gode alternativer, brukes warfarin nå sjelden ved atrieflimmer. Pasienter som har mekanisk hjerteventil må imidlertid fortsatt bruke warfarin, fordi de nye blodfortynnende medisinene ikke gir tilstrekkelig effekt hos disse.

Omtale av de medisinene som er mest vanlig å bruke ved atrieflimmer er nå samlet på en egen side under atrieflimmer.no.

Det er i første omgang lagt ut omtale av medisiner som brukes til frekvenskontroll og rytmekontroll.

Informasjon om de forskjellige blodfortynnende medisinene som brukes ved atrieflimmer vil følge i ukene som kommer.

Sotalol er en spesialisert betablokker, som i lave doser virker som andre betablokkere, men i høyere doser også har andre effekter på hjertemuskelens elektriske egenskaper som ligner på dem man ser ved amiodarone.

Hos pasienter som har anfallsvis atrieflimmer kan bruk av sotalol redusere hyppighet og varighet av anfallene. Sotalol kan også til en viss grad forebygge tilbakefall av atrieflimmer etter elektrokonvertering. Effekten er moderat, og i lave doser er effekten sannsynligvis ikke større enn med andre betablokkere.

Sotalol kan i sjeldne tilfeller utløse alvorlige hjerterytmeforstyrrelser fra hjertets hovedkamre, kalt «torsade de pointes» som i verste fall kan medføre hjertestans. Torsade de pointes ses særlig ved høye doser av sotalol, redusert nyrefunksjon, lave nivåer av magnesium og kalium i blodet eller ved hjertesvikt, og kvinner er spesielt utsatt for slike rytmeforstyrrelser. I tillegg har sotalol de samme bivirkningene som andre betablokkere har, og noen opplever at de blir slitne og tunge i kroppen av sotalol.

Fordi sotalol har en ganske begrenset effekt mot atrieflimmer og fordi det kan forekomme alvorlige bivirkninger, brukes den ikke så ofte mot atrieflimmer nå. For utvalgte pasienter kan imidlertid sotalol være et godt alternativ.

SARS-CoV-2 viruset herjer nå i de fleste land i verden med stor kraft. Den første del av virusets navn, SARS, er en forkortelse for Severe Acute Respiratory Syndrome, som betyr alvorlig akutt luftveissyndrom. Sykdom på grunn av infeksjon med SARS-CoV-2 viruset kalles også Covid-19, som er en forkortelse for Coronavirus Disease 2019.

De aller fleste som får infeksjon med SARS-CoV-2 viruset får bare lette symptomer, men noen kan utvikle en lungebetennelse som kan medføre respirasjonssvikt, det vil si at lungene ikke klarer å forsyne kroppen med tilstrekkelig oksygen. Dette er bakgrunnen for at mange nå verden over trenger behandling med respirator (pustemaskin), som hjelper til å holde lungene åpne og tillater ekstra tilførsel av oksygen.

Personer med kroniske lidelser som diabetes, hjerte-karsykdom, kroniske lungelidelser og kreft har økt risiko for alvorlig sykdom og død av Covid-19. Høy alder er også forbundet med økt risiko for alvorlig forløp av Covid-19.

Det er foreløpig lite kunnskap om hvilken betydning atrieflimmer har ved Covid-19. Annen hjertesykdom, slik som kronisk hjertesvikt, er forbundet med økt risiko for alvorlig forløp av Covid-19. Det er imidlertid ikke sikre holdepunkter for at velregulert atrieflimmer i seg selv, hos personer som ellers er friske og har velfungerende hjerte, innebærer økt risiko sammenlignet med andre friske personer.

På samme måte som ved andre infeksjoner er det noen pasienter som får atrieflimmer i akuttforløpet av Covid-19, selv om de aldri har hatt atrieflimmer tidligere. Dette kan skyldes betennelsesforandringer i kroppen, forstyrrelser i væske- og saltbalansen, eller stressfaktorer som frigjøres i forbindelse med kroppens «kamp» mot viruset.

Dronedarone (Multaq) ligner amiodarone, og ble utviklet i håp om at den skulle være like effektiv mot atrieflimmer, men uten bivirkningene som amiodarone kan gi.

Amiodarone inneholder jod, og dette antas å være årsak til en del av bivirkningene. Dronedarone ligner amiodarone når det gjelder kjemisk struktur, men inneholder ikke jod, og risikoen for bivirkninger er derfor redusert. Dessverre har det vist seg at dronedarone ikke er like effektivt mot atrieflimmer som amiodarone er.

Dronedarone kan brukes til å forebygge episodisk (paroksysmal) atrieflimmer, og etter elektrokonvertering for å holde hjerterytmen normal. Medikamentet skal ikke brukes ved permanent atrieflimmer og heller ikke ved hjertesvikt.

I tillegg til å ha en viss forebyggende effekt mot atrieflimmer, har dronedarone også en frekvensdempende effekt, det vil si at pulsen blir langsommere, akkurat som ved bruk av betablokkere.

Dronedarone tolereres vanligvis godt, men bivirkninger i form av kvalme, magesmerter, diare, tretthet, langsom puls, hjertesvikt, og forstyrrelser av lever- eller nyreverdier i blodprøver forekommer.

Det er beskrevet noen få tilfeller av leversvikt hos pasienter som brukte dronedarone, og pasienter som starter på dronedarone må derfor kontrollere blodprøver med måling av leververdier før oppstart, etter en uke og deretter månedlig første halvår, for å se om leveren påvirkes. Nyreverdier bør også kontrolleres jevnlig. Hvis man ikke ser forandringer i blodprøvene i løpet av de første 6 måneder er det ikke behov for like hyppige blodprøver videre.

Det har lenge vært kjent at alkohol kan utløse atrieflimmer, og forskere i Australia har nå undersøkt effekten av å redusere alkoholinntaket hos pasienter med anfallsvis atrieflimmer. De fant at redusert alkoholinntak førte til færre og kortere episoder med atrieflimmer.

140 pasienter med anfallsvis atrieflimmer som fra før drakk minst 10 enheter alkohol i uken var med i forskningprosjektet. En enhet alkohol tilsvarer 12 gram ren alkohol, som for eksempel et lite glass vin.

Halvparten av pasientene ble oppfordret til og fikk hjelp til avholdenhet fra alkohol, mens den andre halvparten fortsatte som før.

Etter et halvt års oppfølging viste det seg at «avholdsgruppen» hadde sjeldnere anfall med atrieflimmer, og anfallene varte kortere. Dette skjedde til tross for at ikke alle i «avholdsgruppen» klarte å være helt avholdende, men inntaket falt i denne gruppen fra 16 enheter alkohol i uken til 2 enheter i uken i gjennomsnitt.

Resultatene er publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet New England Journal of Medicine.