atrieflimmer.no

Vår eldste hjertemedisin digoxin finnes blant annet i planten Digitalis Purpurea (lilla revebjelle) og har vært brukt til medisinsk behandling i mer enn 200 år.

Ved atrieflimmer brukes digoxin av og til for å redusere hjertefrekvensen hos pasienter som har atrieflimmer hele tiden (permanent atrieflimmer).

I høye doser kan digoxin være farlig, og digoxin har i enkelte tilfelle vært brukt til drap. Dette har medført at man i mange år har vært forsiktig med å bruke digoxin, og man har stort sett brukt digoxin som andrevalg hvis ikke man kommer til målet med betablokker eller kalsiumblokker. Man har da som regel brukt digoxin i lav dose i tillegg til enten betablokker eller kalsiumblokker for å forsterke effekten av disse.

I de nyeste europeiske retningslinjene for behandling av atrieflimmer er imidlertid digoxin «forfremmet» til å være et førstevalg på linje med betablokkere og kalsiumblokkere til å redusere hjertefrekvensen ved atrieflimmer. Bakgrunnen er blant annet at forskningsstudien «RATE-AF» viste at digoxin hadde like god effekt på hjertefrekvensen, større bedring av funksjonsnivå, færre bivirkninger og lavere nivåer av hjertets stresshormon NT-proBNP sammen lignet med betablokkeren bisoprolol.

I motsetning til for betablokker må man imidlertid måle konsentrasjonen av digoxin i blodet med jevne mellomrom, slik at man er sikker på at man ikke blir overdosert. Bruk av digoxin krever derfor en tettere oppfølging enn betablokker.

For å delta i «RATE-AF» studien var det ikke tilstrekkelig bare å ha atrieflimmer, man måtte også ha en viss grad av tungpustethet. Det kan derfor være at digoxin er mest nyttig hos pasienter som blir tungpustne av sin atrieflimmer.

I forbindelse med den årlige europeiske hjertekongressen (European Society of Cardiology 2024) i London 30. august – 2. september ble det presentert nye europeiske retningslinjer for behandling av atrieflimmer (2024 ESC Guidelines for the management of atrial fibrillation ESC Clinical Practice Guidelines). Norske hjertespesialister følger vanligvis disse europeiske retningslinjene. En av endringene i årets retningslinjer er at man har erstattet CHA₂DS₂-VASc score med CHA₂DS₂-VA score.

CHA₂DS₂-VASc score har i en årrekke vært brukt til å avgjøre om en pasient med atrieflimmer bør anbefales blodfortynnende behandling (antikoagulasjonsbehandling) for å forebygge hjerneslag. Med CHA₂DS₂-VASc score fikk pasienter med atrieflimmer poeng etter hva de hadde av såkalte «tilleggsrisikofaktorer» for hjerneslag:

Menn med totalt 2 poeng eller mer og kvinner med 3 poeng eller mer ble anbefalt blodfortynnende behandling. Hos menn med 1 poeng og kvinner med 2 poeng ble det gjort en individuell vurdering der man tok hensyn til pasientens preferanser. Til menn med 0 poeng og kvinner med 1 poeng anbefalte man ikke blodfortynnende behandling (unntatt i forbindelse med elektrokonvertering eller ablasjon).

I de reviderte retningslinjene har man tatt bort «Sc» (sex category; hunkjønn) som risikofaktor fordi nyere forskning har vist at hunkjønn alene ikke innebærer økt risiko for hjerneslag. Dette gjør det også enklere å bruke skåringssystemet, som altså nå heter CHA₂DS₂-VA score:

Med dette skåringssystemet anbefaler man blodfortynnende behandling ved 2 poeng eller mer, og gjør individuell vurdering ved 1 poeng. Ved 0 poeng anbefales ikke blodfortynnende behandling (unntatt i forbindelse med elektrokonvertering eller ablasjon).

Lege og forsker Katrine Enge ved Forskningsavdelingen, Bærum sykehus tar doktorgrad på medikamentell frekvenskontroll hos pasienter med permanent atrieflimmer. I en nylig publisert vitenskapelig artikkel viser hun at kalsiumblokkeren diltiazem (Cardizem Uno^®) gir bedre symptomlindring enn betablokkeren metoprolol (Selo-Zok^®). Kalsiumblokkeren diltiazem reduserte også nivåene av hjertets stresshormon NT-proBNP, mens metoprolol økte nivåene av NT-proBNP.

I retningslinjene for behandling av atrieflimmer sidestilles de frekvensregulerende medikamentene kalsiumblokkere og betablokkere, mens leger ofte starter med betablokkere som første valg. Mange pasienter opplever imidlertid at de blir mer slitne enn vanlig når de bruker betablokkere. Enge og medarbeidere har derfor gjennomført et forskningsprosjekt (Rate Control in Atrial Fibrillation (RATAF) II studien) der de har sammenlignet effekten av kalsiumblokkeren diltiazem (Cardizem Uno^®) og betablokkeren metoprolol (Selo-Zok^®) til pasienter med atrieflimmer som trengte medisiner til å redusere pulsfrekvensen.

93 pasienter (28 kvinner) med permanent atrieflimmer uten kransarteriesykdom og med god hjertefunksjon ble fordelt tilfeldig til enten 360 mg diltiazem eller 100 mg metoprolol en gang daglig. Etter seks måneders behandling fant forskerne at hjertets stresshormon NT-proBNP falt betydelig med diltiazem og økte med metoprolol. Til tross for at begge medikamenter bremset pulsen like mye, så var det kun diltiazem som reduserte pasientenes symptomer av atrieflimmeren. Metoprolol hadde ingen effekt på symptomene etter seks måneder.

På bakgrunn av resultatene foreslår forskerne at kalsiumblokkere vurderes før betablokkere hos pasienter med permanent atrieflimmer. Dette gjelder ikke hos pasienter med samtidig kransarteriesykdom eller svekket hjertefunksjon, der kan det være fornuftig å velge betablokkere som første valg.

Artikkelen er publisert i det anerkjente vitenskapelige artikkelen European Heart Journal – Cardiovascular Pharmacotherapy.

Kom og hør det nyeste innen forskning på atrieflimmer i Norge – presentert av forskerne selv!

Forskere på atrieflimmer fra hele Norges land har de siste syv årene vært samlet i nettverket Norwegian Atrial Fibrillation Research Network (afib.no). Sammen har de etablert nye forskningsprosjekter over hele landet og samarbeider med forskere fra mange land. De forsker på en rekke områder innenfor atrieflimmer: både arvelige og ikke arvelige årsaker, hva slags behandling som virker best, hvordan hjertemuskelen virker, hvordan trening påvirker og forskjeller mellom menn og kvinner. Nå vil forskerne gjerne dele resultater fra sin forskning med deg og håper at du vil komme og høre!

Arrangementet er gratis og åpent for alle. Forskerne vil gjerne vite hvor mange som kommer, så de som ønsker å delta bes om å registrere seg ved å trykke «kjøp billett» for å få gratisbillett på Konserthusets hjemmeside.

Norske forskere har frembragt viktige nye data om blodfortynnende behandling og risiko for hjerneslag ved atrieflimmer. Resultatene ble nylig publisert i det svært anerkjente vitenskapelige tidsskriftet European Heart Journal.

De fleste pasienter med atrieflimmer bør bruke blodfortynnende behandling for å forebygge hjerneslag, men det er en del usikkerhet rundt nytteverdien hos pasienter med moderat risiko for hjerneslag.

For å vurdere risiko for hjerneslag hos pasienter med atrieflimmer bruker leger verden over et skåringssystem som kalles CHA₂DS₂-VA score. Pasientene gis da poeng for følgende tilleggsrisikofaktorer:

• Hjertesvikt – 1 poeng
• Høyt blodtrykk – 1 poeng
• Alder ≥75 år – 2 poeng
• Diabetes – 1 poeng
• Hjerneslag – 2 poeng
• Koronarsykdom eller annen karsykdom – 1 poeng
• Alder 65-74 år – 1 poeng

Summen av poeng avgjør om legen vil råde pasientene til å bruke blodfortynnende behandling.

Det er allment akseptert at pasienter med 0 poeng har lav risiko for hjerneslag og ikke trenger blodfortynnende behandling (med unntak av hvis de skal gjennomgå elektrokonvertering eller ablasjon, da må alle ha blodfortynnende behandling en periode før og etter prosedyren).

Pasienter med 2 eller flere poeng har høy risiko for hjerneslag og bør tilbys blodfortynnende behandling.

Det har lenge være usikkerhet om pasienter med moderat risiko for hjerneslag (1 poeng) bør anbefales blodfortynnende behandling, og av den grunn overlates denne avgjørelsen til lege og pasient i fellesskap, der en tar vesentlig hensyn til pasientens preferanser.

Lege og forsker Mariam Anjum og medarbeidere ved Bærum sykehus har sammen med forskere på Folkehelseinstituttet (FHI) analysert registerdata med pasienter med atrieflimmer fra hele Norge, og vurdert alle med CHA₂DS₂-VA score på 1 poeng. Dette kan eksempelvis være ellers friske 68-åringer, eller 55-åringer med høyt blodtrykk. Man undersøkte der hvordan det gikk med pasientene over tid, og sammenlignet pasienter som hadde fått blodfortynnende behandling med pasienter som ikke hadde fått blodfortynnende behandling.

Det viste seg at pasientene som hadde fått blodfortynnende behandling hadde 53% lavere risiko for hjerneslag enn pasienter som ikke fikk slik behandling. Det var litt flere blødninger blant dem som fikk blodfortynnende behandling, men blødningsrisikoen var generelt lav også blant de som fikk blodfortynnende behandling.

Funnene taler for at flere pasienter med atrieflimmer og moderat risiko for hjerneslag bør tilbys blodfortynnende behandling.

Oppdatert 11.5.26

Mange Birkebeinere og andre sprekinger med atrieflimmer deltar nå i et spennende forskningsprosjekt kalt NEXAF Detraining. Studien har som mål å undersøke hvordan ulik treningsintensitet påvirker sykdomsforløpet hos idrettsutøvere med atrieflimmer.

Selv om det allerede er mange som deltar i prosjektet er det behov for flere deltagere. Du kan lese mer om prosjektet og evt. ta kontakt med forskerne via prosjektets hjemmeside.

Det meste dreier seg naturlig nok om atrieflimmer på denne siden, men det finnes mange andre hjerterytmeforstyrrelser som også kan oppstå i hjertets to forkamre. Hjerterytmeforstyrrelser som oppstår i forkamrene kalles gjerne supraventrikulære rytmer, og hvis de medfører rask puls kalles de supraventrikulære takykardier.

Supraventrikulære takykardier innebærer vanligvis anfall med rask og regelmessig puls med hjertefrekvens over 100 slag pr. minutt, hos enkelte kan hjertefrekvensen til og med overstige 200 slag pr. minutt. Denne typen regelmessige rytmeforstyrrelser oppstår gjerne i relativt ung alder, ofte i 20-årene.

Slike hjerterytmeforstyrrelser kan oppstå mange steder i hjertets forkamre eller i AV-knuten, og i de fleste tilfellene skyldes det små lokale elektriske «kortslutninger». Disse kortslutningene kan skape sirkelstrømmer som starter og vedlikeholder rytmeforstyrrelsene.

Mange slike elektriske kortslutninger kan fjernes enkelt ved ablasjon, og resultatene ved ablasjon av regelmessige supraventrikulære takykardier er langt bedre enn for atrieflimmer.

Fysisk trening reduserer både tilbakefall og symptomer av atrieflimmer, viser en nylig publisert vitenskapelig artikkel.

En australsk forskergruppe har nylig publisert resultater fra et forskningsprosjekt der 120 pasienter med anfallsvis atrieflimmer ble inkludert. Deltagerne ble tilfeldig fordelt til trening eller ikke trening. Treningen besto av personlig tilpasset trening, blant annet i form av intervalltrening, og treningsopplegget varte i 6 måneder.

Deltagerne ble fulgt opp i ett år fra starten av prosjektet. Det viste seg at de som trente hadde dobbelt så stor sjanse for å holde seg fri for atrieflimmer første året, og hadde færre og mindre plagsomme symptomer. Resultatene er publisert i det anerkjente hjertetidsskriftet JACC: Clinical EP.

Tradisjonelt har man ved ablasjon av atrieflimmer brukt enten oppvarming (radiofrekvensablasjon) eller nedkjøling (cryoablasjon).

En helt ny metode er nå under utvikling, der man i stedet for oppvarming eller nedkjøling av forkammerveggen gir serier med korte «pulser» med et sterkt elektrisk felt til å skade vevet.

På denne måten kan en oppnå ønsket vevsskade uten oppvarming, og unngå skader på omkringliggende vev. Denne metoden kalles «Pulsed Field Ablation», og foreløpige resultater tyder på at denne metoden kan gi minst like gode resultater og færre komplikasjoner.

Det pågår nå en rekke forskningsprosjekter for å undersøke om de lovende resultatene så langt kan overføres til vanlig klinisk praksis.

Overlege og forsker Trygve Berge ved Bærum sykehus og medarbeidere har undersøkt forekomsten av «mikro-atrieflimmer» (kortvarige episoder med uregelmessig hjerterytme) hos eldre pasienter etter gjennomgått hjerteinfarkt. Disse episodene ble påvist ved egenregistrering av EKG (tommel-EKG). Mange pasienter hadde slike episoder, og det viste seg at de som hadde slike episoder hadde økt risiko for å bli innlagt i sykehus med hjertesvikt.

Undersøkelsen er en delstudie i den store OMega-3 fatty acids in Elderly patients with Myocardial Infarction (OMEMI)-studien. OMEMI-studien undersøkte effekten av omega-3 tilskudd hos eldre pasienter som hadde gjennomgått hjerteinfarkt sammenlignet med placebo. Man fant ingen gunstige effekter av omega-3-tilskudd, men faktisk økt risiko for å få atrieflimmer blant de som fikk omega-3 tilskudd. Man fant også økt forekomst av «mikro-atrieflimmer» hos de som fikk omega-3 tilskudd.

Omkring 5 % av de som ble undersøkt med egenregistrering av EKG hadde episoder med «mikro-atrieflimmer», og det viste seg at slike episoder var forbundet med økt risiko for å bli innlagt i sykehus med hjertesvikt. Korte episoder med uregelmessig hjerterytme kan derfor være et tidlig tegn på sviktende hjertefunksjon hos eldre pasienter som har gjennomgått hjerteinfarkt. Resultatene er publisert i det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Cardiology.

Hvilken betydning slike episoder har hos yngre pasienter uten hjerteinfarkt er ukjent. Normalt har man regnet dette som helt uskyldig, men videre forskning kan kanskje belyse dette nærmere.