Forfatter: A.T.

Dette var ett av temaene da landets hjerteleger møttes til «Kardiologisk Høstmøte» denne uken.

Norge er nå et av de land i Europa som gjør flest ablasjoner i forhold til folketallet.

Det er enighet om at ablasjonsbehandlingen ikke er en kurativ behandling, det vil si at den ikke helbreder atrieflimmersykdommen. Ablasjon kan minske symptomer eller i beste fall fjerne symptomene helt, i hvert fall for en periode. Mange trenger to eller tre behandlinger for å oppnå dette.

Man oppnår best resultat hos pasienter som veksler mellom atrieflimmer og normal hjerterytme, mens resultatene er langt dårligere hos dem som har atrieflimmer hele tiden.

I og med behandlingen ikke helbreder atrieflimmersykdommen vil man i hovedsak tilby behandlingen til pasienter som har betydelige plager, og fortrinnsvis til pasienter som veksler mellom normal hjerterytme og atrieflimmer.

Les mer om ablasjon her.

Det pågår nå et forskningsprosjekt ved Bærum sykehus der man undersøker effekter av to vanlig brukte medisiner til å redusere pulsfrekvensen ved kronisk atrieflimmer.

Prosjektet kalles RATAF II (Rate Control in Atrial Fibrillation II).

Det er en forutsetning for deltagelse at man har kronisk atrieflimmer, det vil si at man har atrieflimmer hele tiden. I studien undersøkes blant annet hjertefunksjon og fysisk kapasitet med måling av maksimalt oksygenopptak før og under behandling. Deltagelse i studien varer i ca. 6 mnd.

Alle undersøkelser gjøres ved Forskningsavdelingen på Bærum sykehus. Mer informasjon om prosjektet finnes på helsenorge.no. Interesserte kan også kontakte lege/stipendiat Katrine Enge eller forskningssykepleier Sophia Onarheim på telefon 67 80 98 57.

Måling av maksimalt oksygenopptak i RATAF II prosjektet. Forskningssykepleier Sophia Onarheim (i midten) og lege/stipendiat Katrine Enge (til høyre) gjør undersøkelsene.

Vanligvis er EKG (elektrokardiogram) nødvendig for å kunne analysere og tolke hjerterytmen på en pålitelig måte.

Det pågår et omfattende arbeid med å utvikle enklere metoder for å ta EKG, og Alivecor har utviklet elektroder man kan bruke sammen med mobiltelefonen og selv ta EKG med god kvalitet. Dette utstyret er foreløpig ikke tilgjengelig i Norge. Samme firma arbeider med et armbåndsur som også kan ta opp EKG med god kvalitet.

Pulstellere av forskjellige slag har hittil ikke vært gode nok til å stille diagnosen atrieflimmer, men en forskergruppe fra Hong Kong har nylig publisert lovende resultater med en applikasjon for iPhone der man analyserer pulsens uregelmessighet basert på pulsmåling via telefonens innebygde LED-lys. Fordelen med denne metoden er at man klarer seg uten tilleggsutstyr til telefonen.

Forskerne Vegard Malmo og Jan Pål Loennechen og medarbeidere i Trondheim har undersøkt effekten av intervalltrening hos pasienter med atrieflimmer i et forskningsprosjekt.

51 pasienter med atrieflimmer deltok, der de fleste hadde episodisk atrieflimmer (atrieflimmer som kom og gikk). 26 av dem gjennomgikk et intervalltreningsprogram som varte i 12 uker, mens de andre 25 pasientene fortsatte sin vanlige fysiske aktivitet.

Pasientene som hadde gjennomført intervalltrening hadde mindre atrieflimmer etter treningsperioden enn de som ikke hadde hatt intervalltrening. I tillegg kom de i bedre form, hadde færre symptomer fra sin atrieflimmer og opplevde bedre livskvalitet.

Prosjektet viser at intervalltrening har gunstige effekter også hos pasienter med atrieflimmer.

Resultatene fra forskningsprosjektet er publisert i det anerkjente hjertetidsskriftet Circulation.

Tidligere fikk pasienter som hadde tendens til atrieflimmer gjerne beskjed av legen sin om at de skulle unngå kaffe, fordi man trodde kaffe kunne utløse atrieflimmeranfall.

Senere forskning tyder imidlertid på at kaffe har mindre betydning for atrieflimmer enn man antok tidligere, så vi gir i mindre grad slike generelle råd til pasientene nå.

Mange synes en kopp kaffe har stor betydning for livskvaliteten, så hvis man ikke merker at hjerterytmen blir urolig etter inntak av kaffe, kan man fortsette å drikke kaffe med god samvittighet.

Noen pasienter er imidlertid svært følsomme for kaffe, og merker tydelig at hjerterytmen blir unormal etter inntak av kaffe. Disse bør av naturlige grunner være forsiktige med kaffe.

For pasienter med kronisk atrieflimmer, det vil si at man har atrieflimmer hele tiden, er det vanligvis helt i orden å drikke kaffe.

– Det er klare kjønnsforskjeller når det gjelder atrieflimmer, forteller forsker Ingrid E. Christophersen.

Christophersen arbeider dels ved Forskningsavdelingen, Bærum sykehus og dels ved Massachusetts General Hospital i Boston, USA. Hun forsker på arvelighet ved atrieflimmer, og har sett nærmere på kjønnsforskjeller når det gjelder atrieflimmer. Sammen med sine medarbeidere har hun nylig publisert sine resultater i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Nature Reviews Cardiology.

I artikkelen beskriver de at atrieflimmer er sjeldnere hos kvinner enn hos menn på samme alder. Dette kan skyldes at kvinner har mindre kroppsstørrelse og at hjertets forkamre derfor er mindre. Forstørret venstre forkammer betyr økt risiko for å utvikle atrieflimmer, og tilsvarende vil små forkamre hos kvinner kunne beskytte mot atrieflimmer.

Hormonelle forhold og små forskjeller i hjertets elektronikk kan også bidra til kjønnsforskjellene.

Kvinner med atrieflimmer har mer plager enn menn med atrieflimmer, og er mer utsatt for å få hjerneslag. Det er derfor viktig at kvinner tar kontakt med lege hvis de merker uregelmessigheter i hjerterytmen, og det er ekstra viktig at kvinner får blodfortynnende behandling i de tilfeller der det er behov for det.

Hjertet har fire kamre, to forkamre og to hovedkamre. De fleste med atrieflimmer har forstørret venstre forkammer. Det er usikkert om man får større forkammer fordi man har atrieflimmer, eller om man får atrieflimmer fordi forkammeret er forstørret.

Forkammeret pumper blod inn i venstre hovedkammer når hovedkammeret slapper av mellom slagene, og forkammeret kan bli forstørret hvis venstre hovedkammer ikke slapper av godt mellom hjerteslagene. Når man blir eldre, blir musklene i venstre hovedkammer stivere, og slapper dårligere av. Dette kan bidra til større forkamre i høy alder, og til at flere og flere får atrieflimmer når man blir eldre.

Det kan også være mange andre årsaker til stort venstre forkammer, slik som feil på hjerteklaffene, hjertesvikt osv.

Venstre forkammer kan også vokse på grunn av atrieflimmer i seg selv. Ved atrieflimmer ser man ofte at det blir «betennelse» i forkammerveggen, og innvekst av mer bindevev enn vanlig. Dette kan være kroppens måte å forsøke å «hjelpe» forkammeret mot atrieflimmeren, men kan virke mot sin hensikt fordi den normale strukturen brytes ned, slik at forkammeret øker i størrelse av den grunn.

Når forkammeret utvider seg kan det forstyrre elektronikken i forkammerveggen som settes under strekk, billedlig sagt ved at «ledninger ryker og stikkontakter nappes ut».

Venstre forkammer vokser aldri så mye at det «sprekker», og stort forkammer i seg selv er ikke farlig.

Mange lurer på om atrieflimmer kan behandles med en pacemaker. En pacemaker er en liten impulsgenerator som legges under huden like under kravebenet, og kobles til hjertet med ledninger via blodårer inne i brystkassen.

Vanligvis brukes en pacemaker som «reservegenerator» hos pasienter der hjertets egenrytme er for langsom. Pacemakeren gir da elektriske impulser til hjertet med en frekvens som passer. Pacemakeren kan reagere på bevegelse slik at pulsen øker når man driver fysisk aktivitet.

De fleste med atrieflimmer har høyere puls enn normalt, og pacemaker er derfor lite nyttig for de aller fleste med atrieflimmer. Noen få pasienter med atrieflimmer har imidlertid for langsom egenrytme, og for disse kan pacemaker være et godt hjelpemiddel.

Hos pasienter med svært høy puls der man ikke får ned pulsen ved medisiner, eller der man har mislykkes med vanlig ablasjon mot atrieflimmer, velger man i sjeldne tilfeller å først legge en pacemaker, og deretter kappe av hjertets ledningssystem. Pasientene får da regelmessig puls styrt av pacemakeren, mens forkamrene fortsatt «flimrer» for seg selv. Mange pasienter opplever bedre livskvalitet etter slik behandling, men man anser det som en «siste utvei», fordi man kapper hjertets ledningssystem permanent, og derfor vanligvis blir helt avhengig av pacemakeren.

Ved kronisk atrieflimmer (det vil si at atrieflimmeren er der hele tiden) er det vanlig at pulsfrekvensen varierer mye mer enn ved normal hjerterytme.

Mange med kronisk atrieflimmer har lav pulsfrekvens om natten, ofte kortvarig ned mot 30-40 pr. minutt, og gjerne med korte pauser i hjerterytmen av 2-3 sekunders varighet. På dagen er gjerne pulsfrekvensen høyere enn vanlig. Hvor høy pulsen er, varierer fra menneske til menneske, og mange trenger medisiner for å roe ned pulsen på dagen.

Når personer med normal hjerterytme trener, ser man vanligvis en jevn, gradvis stigning av pulsen etter hvert som man anstrenger seg mer og mer.

Når man har atrieflimmer oppfører pulsen seg annerledes ved trening. I stedet for en jevn, gradvis stigning i puls, ser man gjerne at pulsen fort stiger til godt over 100 pr. minutt selv ved små anstrengelser, før den gjerne flater ut litt. Ved store anstrengelser er det mange med atrieflimmer som opplever at pulsfrekvensen blir svært høy, ofte over 200 pr. minutt, hos noen opp til 240 pr. minutt.

Pulsfrekvensen opptrer altså veldig forskjellig ved kronisk atrieflimmer sammenlignet med normal hjerterytme. Mange som trener mye synes dette er frustrerende, fordi de ikke lenger kan basere seg på pulsmåling ved fysisk aktivitet slik som de gjorde tidligere.

Hvis hjertet ellers er friskt, tåler det vanligvis store variasjoner i pulsfrekvensen, og det er ikke holdepunkter for at det er skadelig at pulsen kortvarig kommer over 200 pr. minutt. Likevel anbefales bruk av fornuft, og det er antagelig spesielt viktig med oppvarming for personer med atrieflimmer.

Hvis man har annen hjertesykdom i tillegg til atrieflimmer kan det hende man må ta spesielle hensyn, og det anbefales derfor at man følger legens råd i det enkelte tilfellet.

Noen få har normal hjerterytme det meste av tiden, men får atrieflimmer når de anstrenger seg. De som har dette mønsteret bør ta hensyn til dette ved å ikke trene for hardt. Det er ofte god effekt av betablokker-behandling i slike tilfeller, men noen opplever at slik behandling reduserer fysisk kapasitet.

Det antas at så mange som 150 000 har atrieflimmer i Norge, men 50 000 av disse vet ikke at de har atrieflimmer. De som har atrieflimmer uten å vite om det kan ha økt risiko for hjerneslag.

Dette dilemmaet er bakgrunnen for at mange forskere nå tester ut forskjellige metoder for å påvise atrieflimmer hos personer der dette ikke er kjent.

I Sverige pågår et stort forskningsprosjekt blant 75-åringer (STROKESTOP-studien), der en ved hjelp av såkalt «tommel-EKG» har påvist atrieflimmer hos mange som ikke var klar over at de hadde det. De som fikk påvist atrieflimmer fikk anbefalt blodfortynnende behandling for å beskytte mot hjerneslag, og deltagerne følges nå videre for å se hvor mange hjerneslag en kan hindre på denne måten.

En lignende studie pågår i Norge blant 65-åringer som deltar i Akershus hjerteundersøkelse 1950.

I Danmark pågår også et lignende prosjekt, der man i stedet bruker en liten «loop-recorder» som legges under huden og kan registrere hjerterytmen i 2-3 år. Prosjektet heter LOOP-studien og vil gi viktig ny kunnskap om forekomst av ukjent atrieflimmer hos eldre.